Tandberg slekten på Ringerike

Navnet Borchgrevink stammer fra gaarden Borchgrevink=Borggreve i Nederland.

Navnet Borchgrevink betyr “borggrevens” (underforstått gård). Endelsen ble skrevet forskjellig, -inc, -ink, -ynk, -ing. Den indikerer tilhørighet, på samme måte som vi på norsk har f.eks. telemarking. Denne navneformen er typisk for dette området.

Tilligte tilhører det lavsaksiske språkområdet, og borchgreve er en middellavtysk form av det middelhøytyske Burggraf og det middelnederlandske borchgrave (middellatin: castellanus).

Burggraf var en tittel på en embedsmann i Karl den stores administrasjon (ca. år 800). En burggraf sto gjerne under en lokal greve, og hans oppgave var å innkreve skatt, innrullere mannskaper i de væpnede styrkene osv. En burggraf kunne f.eks være en borgherre, en forvalter av adelig gods eller en dommer. Hvilken borggreve som har gitt gården navn vites ikke. Vi vet heller ikke hva gården ble kalt før år 800.

På folkemunne heter det at det har vært en borg på gården. Det var tidligere synlig en stor grøft som kan ha vært rester av en vollgrav. Det er funnet flere graver på gården, og det finnes flere store pent tilhuggede steiner fra steinbruddet i Bentheim, som sies å stamme fra en borg.

Det finnes imidlertid ikke historisk belegg for at det har vært en borg der. Den må i så fall være revet før år 1300.

Tiden fra år 800 til 1300 var en meget urolig tid, med hyppige angrep fra bl. a. vikinger, madjarer og arabere. Det var derfor vanlig med borger, og murer rundt byene. En borg kunne bestå av en trebygning, omgitt av en palisade av tre, og en vollgrav.

Dessuten lå Tilligte i grenseområdet for bispedømmene i Köln og Utrecht. Dette førte ofte til stridigheter.

Fra kirkebøker går det frem at beboerne endret navnet sitt fra van Borchgrevink til Borggreve omkring 1690. Gården ble solgt til Den Tyske Orden i 1332, og kjøpt tilbake i 1811.

Etter navnet å dømme skriver slekten seg fra de katolske områdene i Nederland, hvor noen steder endelsen ”ink” brukes ved dannelsen av personnavn. Navnet slekter til det tyske "”Burggraf”, en borggreve.

Den tidligst kjente stamfar for denne slekten er Bonaventura Borchgrevink, som først var hoffkapellmester hos Hertug Adolph av Gottorp (Adolf, Duke of Holstein-Gottorp), og dernest den 1.1. 1587 fikk tittelen Kapellmester ved det danske hoff; han ble allerede i juli det samme året avskjediget, men noen av ”gesellene” som han hadde hatt med seg forble i tjenesten som instrumentister. En av disse var sønnen Melchior. Foruten denne hadde Bonaventura Borchgrevink en sønn ved navn Henrik, som den 09.06. 1602 ble instrumentist i Gottorp, samt 2 døtre som begge var gift i 1586.

Født anslagsvis 1530-1550. Død i første halvpart av 1596 (*1).

Hoffkapellmester hos hertug Adolf av Gottorp. Bestalling som kapellmester ved det danske hoff 1. januar 1587 i Frederik IIs regjeringstid. Han forlot København i juli samme år. Om han var avskjediget eller reiste efter eget ønske, vites ikke, men det første er mest trolig. Han hadde med seg til København to sønner - Melchior og Henrik (Heinrich). Det er ikke kjent hvem som var eldst av de to, men i denne sammenheng oppføres Melchior som den eldste. Likevel, for oversiktens skyld tas Henrik med aller først. Ellers ville han ha havnet helt tilslutt i matrikkelen - efterat alle Melchiors efterkommere var registrert.

Han hadde også to døtre som var gift i 1586. Her kjenner vi ikke navnene. Vi vet heller ikke med hvem han var gift, men hans enke skal ha vært død i 1607 (*2).

Bonaventura Borchgrevink må ha vært en moden mann da han tok opp sin bestalling i København. Han hadde hustru, to sønner og to døtre. Begge døtrene var gift i 1587. Dette, og det forhold at han hadde vist seg såvidt fremtredende at han var kalt til kapellmester ved hoffet i Gottorp, gjør at han trolig var nærmere 50 år. Hans fødselsår kan da settes til da omkring 1537, pluss/minus ti år (1527/1547).

Vi kjenner ikke navnet på hans hustru og døtre. Sønnene het Melchior og Heinrich. Hvem som er den eldste, vet vi ikke. Men det er ikke så vesentlig for oss. Det er Melchior som er vår dansk/norske stamfar. Melchior blev med til København som diskant eller guttesanger, blev ansatt ved hoffkapellet og avanserte med tiden til hoffkapellmester hos Christian IV, hos hvem han kom til å stå høyt i gunst. Kort sagt, han gjorde karrière ved danskehoffet.

Hvorfor Bonaventura Borchgrevink forlot København efter bare et halvt år som Frederik IIs hoffkapellmester, vet vi altså ikke. Vi vet heller ikke hvorhen han dro, men det er rimelig å anta at han først dro til Gottorp. I 1593 oppholdt han seg i Detmold hos grev Simon von Lippe. Samme år dro han til Dresden. Tidlig i 1596 fikk han tilbake sin bestalling i Gottorp, men døde kort efter. Han var da anslagsvis 60 år gammel. Bonaventura Borchgrevink forlot Detmold i forbindelse med en prosess. I 1607, efter hans enkes død, skal kong Christian IV grepet energisk inn overfor greven av Detmold og fått istand en minnelig ordning (*3). Det må ha vært sønnen Melchior som fikk Christian Kvart til å gripe inn. Det må ha dreiet seg om et økonomisk anliggende.

Fotnote *1:

Bernhard Engelke "Musik und Musiker am gottorger Hofe", Breslau 1930, refererer her til opplysninger i Gottorp-hoffets regnskaper - "Gott.Rentek.Rechn." for 1592, p.16.

Fotnote *2:

Op.cit.

Fotnote *3:

"Musik und Musiker am gottorger Hofe", Bernhard Engelke, Breslau 1930

Heraldikk 1 Historie. Europeisk heraldikk oppstod omkring midten av 1100-årene, fremskyndet av korstog og turneringer, og ble særlig utformet av det franske ridderskap og av heroldene. Opprinnelsen må søkes i de foregående århundrers lansemerker, hjelmprydelser og tilfeldige skjoldbemalinger, som nå ble systematisert på forbausende kort tid. Oppbyggingen forelå fullt ferdig i første del av 1200-tallet, støttet til våpenregistre og til en bestemt terminologi, som siden har vært en hovedbetingelse for å fastholde systemet. Et forhold som påskyndet utviklingen var at krigerens ansikt i 1100- og 1200-årene ble helt dekket av hjelmen; ved å anta en fast utsmykning av rustningen visste man hvem han var. Det merket han valgte seg, bar han på skjoldet og lansefanen og etter hvert også på kjortel og hesteklede. På hjelmen ble merket malt, senere plassert på forskjellig vis ragende opp fra hjelmen. På hjelmen kunne det stå noenlunde samme merke som i skjoldet, men ofte noe annet som skapte variasjon eller differensiering; hjelmtegnet kunne gis fantastiske former, mindre regulert enn skjoldtegnet. Denne levende heraldikk varte til ut i 1500-årene, da de virkelige kamp- eller turneringsskjold gikk helt av bruk. Skikken med å gi et bilde av ridderens skjold og hjelm på hans segl og gravstein m.m. holdt seg imidlertid fortsatt. Når man i yngre tid gjengir et våpen i skjoldform (tegnet, malt, skulpturert), uten å avbilde en person som bærer det, tilføyes gjerne et bilde av en hjelm med hjelmtegn og nedhengende hjelmklede, ofte også ordenskjeder og skjoldholdere. Det hele heter da "les armoires" = "coat of arms", mens skjoldet alene heter bare "les armes" = "the Arms". På norsk har vi bare det ene ord "våpen", som må omfatte både det enkle våpen og våpen med attributter. 2

I Norge finnes våpenskjold for både gamle norske slekter (Galtung, Fougner, Toreid-ætten m.fl.) og innvandrere ( von Koss, Lowzow, Aall m. fl.). Våpen ble brukt av både adelige og borgerlige personer uten at det var noe rettslig til hinder for å lage sitt eget våpen uten noen kongelig godkjennelse e.l.. 3

Slektens eldste våpen 4 Gerhardus Borchgrevinc (1359)

Det eldste originaldokument med navnet Borchgrevinc som er bevart med våpenskjold i segl stammer fra 1359. Det finnes i Archief van de bisschoppen van Utrecht, Rijksarchief i Utrecht.